Jobs bok

Jeg sitter inne og ser på regnets ødeleggende virkning på det vakre snølaget som kom i går, og skriver noen refleksjoner om lidelse.

Inspirasjonen kom etter å ha hørt en tale av Eva Olsvold Sundar (del 2), som jeg lenker til nedenfor. 

I løpet av de snart to årene som har gått siden sønnen vår døde, har jeg lest Jobs bok opptil flere ganger, og heldigvis klart å finne noen få forkynnere som lagt ut fra, eller skrevet kommentarer til denne boken. Den er lite populær innenfor vestlig kristenhet – og aller minst innenfor karismatisk fremgangsteologi. Jeg har hørt mange sitater fra talerstoler gjennom årene – helt løsrevet fra bokens sammenheng og mektige konklusjon.

Et par eksempler: «når det går nedover skal du se oppover», og «for selv om din begynnelse var beskjeden, så skal sannelig din fortsettelse bli overmåte mye større».

Jeg er langt ferdig med Jobs bok, og jeg har fortsatt ikke blitt i stand til å «lande» på samme sted som Job. Mon om jeg noen gang kommer dit? Den kjødelige delen av mitt hjerte er fortsatt i opprør mot rettferdigheten i alt sammen, og jeg orker ikke å late som noe annet. Jeg har ikke fullt ut kommet til en indre erkjennelse av at jeg har godtatt at på tross av det totalt uforståelige, er Gud fullkomment rettferdig.

Jeg har sett på andre, tilsynelatende vellykkede kristne, og vært utrolig angrepet av anklageren vår på at noe må jeg ha gjort galt.

Jeg har mistet flere i nær familie – tillegg til andre harde kamper, men ingenting kommer likevel opp mot dette verste. Jeg mistet ett barn på terskelen til voksenlivet. Job mistet ti. Jeg har fortsatt mitt hus, min helse og de to andre mennesker igjen under samme tak. Job mistet alt… Derfor innser at jeg fortsatt er langt fra hans oppriktige erkjennelse: «Bare hva ryktet meldte hadde jeg hørt om Deg, men nå ser mitt øye Deg». Jeg tenker også ofte på hva fattige mennesker i andre land – ikke minst de krigsherjede – må tåle. Hva skal vel de tenke om Gud i lys av herlighetsteologi og Jan Hanvolds «loven om å så og høste»?

Jeg har alltid trukket meg tilbake når jeg har sett de verste uttrykkene av trosbevegelsen, drømmer og visjoner som går på tvers av Bibelen, mennesker som fremmer seg selv og sin egen tjeneste osv. Kanskje kan jeg tenke at Guds nåde har bevart meg fra å havne med begge beina fullt ut i det? Kanskje skyldes det kun en skeptisk personlighet? Jeg har dermed vært, og er forundret over å oppdage hvor feil bilde jeg likevel ubevisst har fått av Gud gjennom den forkynnelse jeg satt under i noen år.

Det som egentlig skjer i mye av tidsåndens ørekløende forkynnelse er brudd på både det første og det andre bud (!!) – noe som faktisk er svært alvorlig. Det males en Gud for oss i vårt bilde – noe som både kan anses som «å ha andre guder enn meg», og å «lage oss et «utskåret» bilde, og deretter "falle ned og tilbe dem og tjene dem". Vi får ikke forkynt hele Guds karakter; kun Hans kjærlighet og Hans miskunnhet. Hans hellighet og Hans rettferdighet blir skjult for oss, og når tragedier når oss blir vi slått i bakken, og troen skaker. Her er et par korte forklaringer om en fordekt måte å bryte de to første budene på, som vi lett overser:

https://www.crossway.org/articles/day-1-have-no-other-gods/

https://www.crossway.org/articles/day-2-do-not-worship-idols/

Noen er sikkert mye mer ydmyke enn meg, og bøyer seg med det samme. Jeg har både vært sint, stilt mange spørsmål, og sliter fortsatt med å vende meg til Gud i bønn og virkelig av et oppriktig hjerte tro at Han gidder å høre på meg. Jeg kunne ønsket at jeg fikk et tegn, et besøk av en tjenende engel fra himmelen, en drøm som viste meg noe. Jeg får ikke det. Jeg må finne meg i å vandre i det usynlige, og har «bare» Skriftens ord. I tillegg har min sårbarhet i denne tiden dessverre tillatt mine følelser å bli uhyre skuffet over mennesker. Det tar sannelig et liv å legge av seg den tendensen vi har til dette...

Mange har blendende opplevelser å fortelle om – ikke minst predikanter. Et par ganger har jeg hørt kjente, «store» navn stå og fortelle om alvorlig sykdom i deres liv (kreft). I denne forbindelse satte de i gang en bønnering av mennesker rundt hele verden. Disse forkynnerne var jo godt kjent i flere land, og hadde kanskje hundrevis av mennesker som bad for dem over tid?. Begge opplevde å bli friske. Tankene gikk da til min egen bror, som døde i 2017 (45 år gammel) etter ett års kjent kreftsykdom. Jeg bad om forbønn for ham på et bønnemøte. Jeg fikk lite respons. I det samme møtet ble det lagt fram to andre krefttilfeller. Da reiste en av lederne seg og sa: «Nei – nå «synker» vi. Nå må vi begynne å takke/lovsynge». Etter dette hørte jeg lite fra noen i dette miljøet om at de stod med oss i bønn for min bror. Jeg «maste» heller aldri mer i deres bønnemøter. Jeg oppfattet deres signal om at dette ble en altfor «negativ bekjennelse», som ødela «stemningen» og de gode vibbene av «nærværet». Jeg hadde selvfølgelig heller ikke noe interessant navn for noen der – ei heller min bror. Så døde han altså på en måte jeg aldri glemmer, og som har gitt meg skrekk for at noen av mine skal dø av Covid19. Skal jeg da tenke at man må ha bønnevenner over hele verden, eller være et viktig navn i menigheten for at Gud skal bry seg? Det skal jeg neppe, men de uberegnelige følelsene våre kan lett oppfattet det slik.

Jeg har også hørt predikanter fortelle om andre typer imponerende mirakler og «ledelse» som jeg selv aldri har vært i nærheten av å erfare. Før sønnen vår døde levde vi i en annen fortvilet situasjon i mange år, og jeg var til tider inderlig trett av motgang som jeg ikke visste/vet hvor lenge ville vare. Skulle jeg ha det sånn resten av livet? (Kfr Salme 73). En predikant hadde gjentatte ganger fortalt om en drøm han en gang hadde hatt vedrørende sin datter, som til foreldrenes fortvilelse hadde endt opp som rusmisbruker. Han «så» i denne drømmen at Gud viller redde henne. Noe senere skjedde også dette. Jenta ble frelst, og fikk et helt nytt liv. Så jeg bad om jeg også kunne få et tegn fra himmelen om at fremtiden ville bli bedre for at det skulle bli lettere å holde ut. Kom det noe tegn? Nei. Ikke lang tid etter dette, forlot vår elskede sønn oss…

Motivet bak dette innlegget er enn oppfordring til å tenke sant om Gud og Hans karakter, og å tale sant om livet med Ham på denne gjennomreisen. Vi må ikke la mennesker tro at «alt ordner seg» bare vi overgir vårt liv til Gud og tar imot frelsen i Jesu blod. Vi er lovet «all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus Jesus» - men ikke noe lettere liv enn andre så lenge vi er i dette «teltet». Den samme problematikken og forvirringen vedrørende Guds "velsignelse" har vi sett i pandemi-spørsmålet, hvor svært mange kristne rundt i hele verden i frykt har prøvd å klynge seg til at man bare kan sitere Salme 91 som en slags magisk formel for å holde viruset på avstand. Guds Ord er ikke magi, og vi må være gudfryktige nok til å ikke misbruke det.

Det er også mye interessant og viktig å lære av Jobs selvrettferdige venner, som ikke taler rett om Gud. Når livet går oss imot lærer vi i praksis mye om våre medkristne og våre venner, og deres forståelse av evangeliet/Guds frelsesplan.

Jeg må jobbe meg videre med saken... Den som leter finner. Jeg tror; hjelp min vantro!

Jeg vet at det er NOE jeg fortsatt ikke helt har fått tak i, og jeg håper jeg finner den skatten som det må være å fullt ut klare å bøye seg under Guds allmektige visdom og rettferdighet. Altfor mange har vendt ryggen til Gud da de stod foran et fjell. Dette er ikke min plan.
"Dere vet at når troens ekthet blir prøvet, virker det tålmodighet"
(Jakobs brev 1;3).  

Jeg anbefaler disse talene og bøkene til den som vil fordype seg i Jobs bok og lidelsens problem i forhold til vår tro:

https://www.amazon.com/Where-was-when-that-happened/dp/1910307238